En uke som handikappet

Turen i Myrkdalen endte som mange vet med at jeg skled på isen, tråkket over og forstuet foten. Det bar avgårde til legevakten, og derfra ble jeg sendt hjem med en ispose, et par krykker og en regning.

Jeg har nå gått på krykker en uke, og er ganse så lei, men det har sine fordeler også

- jeg kan sitte på hadikapplassen på bussen

-jeg har tatt taxi til og fra skolen

-tok meg en fridag fra jobb

-slipper å gjøre husarbeid

-blir sterk i armene

-fryser ikke selv om det er kaldt ute (blir så varm av å hoppe rundt på krykker at det ikke er noe problem)

-ellers får jeg jo seff veldig mye medfølelse, mange som ønske eg god bedring osv..

- i tillegg opplevde jeg i går å bli stoppet av en liten gjeng med tenåringsgutter som presenterte seg som “Kristne på tur” (eller noe i den duren) og spurte om de kunne be for meg siden jeg var skadet.. Jeg ble litt forfjamset og svarte “..eh nei, det går fint!”  Men de lot seg ikke stoppe, så da jeg hinket videre sa den ene gutten etter meg ”Gud velsigne deg!” Det var jo en hyggelig gest, men jeg har nok mer troen på vitenskapen enn på bønn..